Med et smil om munnen

Hun visste at det snart var hennes tur. Hun hadde følt seg dårligere og dårligere de siste månedene. Men hun ville ikke fortelle ham noe. Hun var så lykkelig. Like lykkelig som da de giftet seg for 60 år siden. Alt var som før, bortsett fra rynkene, ryggplagene og alderen. Hun ville ikke forlate ham, men hun visste det. Snart måtte hun.

Hun fulgte ham med blikket da han la hodet ned på puta ved siden av henne. Han var så pen, selv om han var nesten 93 år gammel. Hun snudde forsiktig på hodet og beundret ham der han lå i halvmørket. Rynkene hans gjorde henne trygg. Hun løftet forsiktig en skjelven og sliten arm og fulgte rynkene hans med fingrene. ’’Du vil alltid være min. Til den dagen jeg dør’’, sa hun og fikk en rar følelse i kroppen. ’’Til døden skiller oss av’’, svarte han mens han strøk henne forsiktig oppover armen. De likte å følge rynkene med fingrene. ’’De har hver sin lille historie’’ pleide han å hviske til henne. Han hadde selv en rynke i panna som minnet om et hjerte. ’’Denne er for den dagen jeg møtte deg’’ hadde han sagt en gang. Hun elsket ham. Gud hadde gjort en god jobb når det gjaldt å finne den perfekte mann for henne.

Nå merket hun at noe skulle forandre seg. Hun visste det. Uten å fortelle ham noe som helst pustet hun dypt inn og hvisket ’’jeg elsker deg. Aldri glem meg’’. Han kysset henne forsiktig på kinnet med de skjøre leppene sine og satte seg litt opp for å kunne se henne bedre. ’’Beste jenta mi er du’’ sa han mens han lot fingrene gli over rynkene i ansiktet hennes. Hun elsket ham. Men nå måtte hun dra. Det var hennes tur. Hun lukket øynene forsiktig og sovnet inn med et smil om munnen.